|
Argumentsamling
 Her finner du svar på kritiske spørsmål om de metoder som for eksempel Dyrenes Frigjøringsfront benytter seg av.
Hva er Dyrenes Frigjøringsfront?
Dyrenes Frigjørings Front (DFF) er den norske grenen av Animal Libration Front (ALF). ALF er et internasjonalt aktivist-nettverk som utfører aksjoner mot dyremishandling, i tråd med ALFs retningslinjer. Dette skjer ved å frigjøre dyr og gjennom økonomsike sabotasjeaksjoner, vanligvis ved skadegjørelse mot eiendom. DFF-aksjonene er olovlige og aksjonistene arbeider derfor anonymt. Alle individer eller grupper av mennesker som er minst vegetarianer, og som utfører aksjoner i tråd med DFFs retningslinjer har rett til å betrakte seg som en del av DFF.
DFFs og ALFs retningslinjer:
- Å frigjøre dyr fra steder hvor de lider, laboratorier, pelsfarmer, oppdrettsanlegg etc., og når det er mulig plasseres de i trygge hjem hvor de kan få utløp for sine naturlige behov, fri fra lidelse..
- Å utføre økonomisk sabotasje mot de som livnærer seg på tortur og utnytting av dyr.
- Å avdekke grusomhetene og ulovlighetene, som finner sted bak lukkede dører. Ved å utføre ikke-voldelig direkte aksjon, og frigjøringsaksjoner.
- Å ta alle mulige forhåndsregler for sikre at intet dyr kommer til skade, menneskelig som ikke-menneskelig.
Hvordan bli man medlem i Dyrenes Frigjøringsfront?
Som det står i retningslinjene er ikke DFF er organisasjon med et styre eller leldelse. DFF er et nettverk man kan ta del i ved å aksjonere etter DFFs retningslinjer (se over). Man blir en del av DFF så snart man har gjort en aksjon, for eksempel knust en rute på en pelsbutikk eller frigjort et dyr etc.
Hvem er en typisk DFF-aktivist?
Ettersom vi ikke vil hjelpe politiet i jakten på aktivister, vil vi heller ikke svare altfor inngående på spørsmålet, men samtidig vil vi vise en riktigere versjon som kan erstatte de løgnene som dyremishandlerne og politiet sprer om aktivistene.
Bevegelser som anses å være en trussel mot samfunnet blir før eller senere forsøkt stoppet gjennom kriminalisering, marginalisering, overvåking og undertrykking. Frihetsberøvende straff og bøter brukes, men også andre mer utspekulrte taktikker som skal bremse opp bevegelsen. En metode kalles utdefinering, og innebærer at en setter et navn på gruppene og aktivistene som gjør at resten av folket skal ta avstand fra dem. Kallenavnene er gjerne negative og løgnaktige. Dyrerettighetsaktivister kan f.eks. bli omtalt som vandaler, bråkmakere eller terrorister, og blir framstilt som forvirrede ungdommer som ødelegger eiendom og frigjør dyr for spenningens skyld.
Det er imidlertid lett å avsløre påstandene fra motpartens side; på den ene siden blir vi omtalt som ungdommer som ikke vet hva vi driver med, og i neste øyeblikk som farlige, utspekulerte terrorister.
Sannheten er at aktivistene oftest er reflekterete, dyktige mennesker, som jobber ut i fra en gjennomtenkt ideologi, støttet opp ev en mengde argumenter.
Hva innebærer direkte aksjon, og hvorfor bør
det være en del av kampen for dyrs rettigheter?
Direkte aksjon innebærer at en arbeider direkte mot problemstillingen selv, isteden for å f.eks. jobbe for at politikerne skal forandre situasjonen. Direkte aksjon er altså alltid utenomparlamentariske, men behøver ikke nødvendigvis være ulovlige. Ii denne teksten tar vi bare for oss ulovlige aksjoner.
Formålet med aksjonene er å oppnå dyrenes frigjørelse. Målet på lang sikt er å få slutt på all undertrykkelse av dyr, og på kort sikt å redde så mange liv som mulig.
Her følger tre eksempler på aksjoner som skulle kunne utføres i samsvar med DFFs rettningslinjer:
- En pelsbutikk får rutene sine knust, samt slagord sprayet på butikken. Det blir mindre lønnsomt for butikkeieren å tjene penger på dyrs lidelse, og de kan ikke utvide virksomheten. Kanskje tvinges de til å øke prisene for å dekke tapet. Etter gjentatte aksjoner tvinges forretningen til å stenge. Jo færre pelsbutikker det finns, og jo færre pelser som selges desto færre dyr kommer også til å drepes i pelsindustrien.
- Et par av Gildes transportbiler brennes opp. Det betyr økonomisk tap for kjøttprodusenten, samt oppmerksomhet og debatt rundt kjøttspising. Ettersom vi har alt å vinne i en slik debatt, blir flere bevisst på dyrenes situasjon.
- Dyr tiltenkt dyreforsøk frigjøres fra oppdretteren. Istedet for å ha en sikker framtid med lidelse og død, får dyrene leve et liv uten smerte i et kjærlig hjem. Kanskje ble også oppdretterens eiendom påført skade, og midler må brukes på reperasjon og sikkerhetstiltak, istedet for på å kjøpe nye dyr.
Hvorfor arbeider dere ikke gjennom vanlige metoder,
som partipolitikk eller demonstrasjoner?
Selvsagt syns vi ikke at det er dårlig med lovlige midler. Tvert imot, vet vi at en kan oppnå mye med mer aksepterte midler, som sivil ulydighet, protester, informasjonsspredning, lobby m.m. Forskjellen ligger i effektiviteten og og forskjellige metoder kan passe til forskjellige formål.
En kampanje for at folk skal slutte å kjøpe et spesielt produkt, kan oppnå resultater på lang sikt, og dermed gjøre det lite lønnsomt å produsere/selge denne varen. Vi har samme formål; vi vil at virksomheten skal legge ned, eller at varen plukkes bort fra butikkene, men vi kan oppnå dette i løpet av kortere tid. En effektiv sabotasjeakson kan koste like mye for produsenten som en boikott over ett år men det tar bare én natt.
Presset må økes kraftig mot dyremishandlerne, og det gjør det ikke med løpeseddelutdelinger. Protester utenfor en butikk vil ikke få dem til å stenge de må tvinges. Det lyder kanskje veldig udemokratisk å bruke tvang, men det er viktig å huske at det å utsette dyrene for lidelse og død representerer mer bare en mening det er mishandling og mord. De bryr seg bare om å tjene penger, og derfor må vi slå til der det svir mest, og på et språk som de forstår, nemlig der det handler om profitt og eiendom.
Gjennom direkte aksjon gjør vi dessuten ofte i praksis det vi ønsker å oppnå. Vi vil ha vekk pelsbutikkene og slakteriene, så da ødelegger vi dem. Vi vil at dyrene skal slippe å bli utnyttet, drept og mishandlet, og derfor frigjør vi dem. Det er ikke nok med strengere forskrifter dyrene har rett til total frihet fra slaveriet.
Hvordan kan dere anse å ha rett til å bryte loven i et demokrati, når dere ikke har majoriteten av folket med dere?
Med demokratiet som eksempel er det interessant å se på hvordan det har utviklet seg til å bli blitt såpass utstrakt som det er idag. Kvinner fikk ikke stemmerett i demokratiet Norge før 1912. Afro-amerikanere levde som slaver i et demokratisk Nord-Amerika. Disse gruppene og mange andre har måttet slåss for rettighetene sine, og det har som oftest inkludert ulovlige arbeidsmetoder. Aktivistene som arbeidet mot slaveriet fikk hverken forståelse eller støtte fra flertallet i befolkningen. Men i likhet med dyrerettighetsaktivister, handlet de likevel, fordi de følte seg nødt til å gjøre noe for å stoppe undertrykkingen. De som benyttet direkte aksjon, brydde seg ikke om media eller allmenhetens reaksjoner det handlet om å redde liv. De brøt mot daværende lovverk, men hvem kritiserer det idag? Idag anses de som gode mennesker som gjorde en viktig jobb, og en dag kommer dyrerettighetsaktivistene oppleve det samme.
En kan altså si at dyrerettighetsaktivistene kjemper for at demokratiet skal strekke seg ennå lengre og gjelde også for dyrene i samfunnet. De har ingen egen mulighet for å kjempe for sine rettigheter, og derfor må vi mennesker ta ansvaret. Selv om ikke majoriteten av menneskene er på vår side, så står garantert 100% av dyrene bak oss. Det er jo de som er offrene for dagens situasjon, så deres behov bør tas mest hensyn til ikke menneskers uvitenhet, iver etter å tjene penger, smak for kjøtt osv.
Vær oppmerksom på at vi ikke jobber for å oppnå stemmerett for dyr, men for at en skal ta hensyn til dyrene på deres premisser og respektere deres rett til et godt liv på samme måte som menneskers liv, rettigheter og behov respekteres.
[/b]Er det ikke fascistisk å tvinge meningene deres på andre?[/b]
Er det fascistisk å "tvinge på" en voldtektsmann meningen om at det er feil å voldta? Er det fascistisk om en prøver å stoppe nazister som overfaller innvandrere eller homofile?
Alle kan få mene det de vil, men det er forskjell på å ha en mening og det å gjøre den til en handling som skader andre individer. Da må en tenke på offeret for overgrepene, og en kan ikke la være å stoppe dyremishandleren/nazisten/voldtektsmannen av respekt for hans/hennes overbevisning om at det er riktig.
Hvordan skulle det bli hvis alle gjorde som dere; brøt mot loven når det var noe de syns var feil?
Hvis alle gjorde det ved enhver uenighet, ja da ville det demokratiet vi har idag undergraves. Derfor er det vel gjennomtenkt når aktivister tyr til så sterke virkemidler. Men vi utfører sabotasje og frigjøringer fordi liv står på spill, og mener derfor at handlingene kan rettferdiggjøres. Når det handler om uskyldige individer som trues av lidelse og død, og en ikke klarer å stoppe dette med lovlige midler, da har mennesker rett og plikt til å gripe inn.
Et samfunn hvor hele befolkningen lyder loven blindt, er en større fare for demokratiet. Der kan overgrep fortsette, fordi maktutøverne ikke møter nok motstand. Et våkent og engasjert folk som handler ut ifra egne etiske vurderinger, på tross av lovverket, og gjør det som trengs for å stoppe undertrykkelse, styrker demokratiet i ethvert samfunn.
Hvis flere i Nord-Amerika hadde gjort motstand mot slavehandelen, er det klart at undertrykkingen ville opphørt tidligere. De som gjorde motstand jobbet mot samme prinsipper som dagens dyrerettighetsaktivister; Da ble overgrepene rettferdiggjort fordi den svarte menneskerasen ble ansett mindreverdige i forhold til den hvite. Idag legitimeres undertrykking av dyr med at de tilhører en annen, laverestående art enn mennesket, og kan dermed utnyttes til vår fordel.
Stort sett er det akseptert å bryte loven for å redde menneskeliv, ved for eksempel å gjemme flyktninger som ellers ville blitt utsatt for tortur og død. For å overføre eksempelet ser vi at for dyrerettighetsaktivister er denne omsorgen utvidet til å gjelde også andre dyr enn mennesket.
Et annet eksempel er om en person skulle være i ferd med å drukne på et sted med badeforbud. Skal lovlydigheten gjelde framfor å redde personen liv? I dette tilfellet vil loven gjøre et unntak med nødvernsparagrafen, som gir en rett (og plikt?) til å gripe inn og bryte lover for å hindre noe som er mer alvorlig.
I dyrevernloven står det at du har rett og plikt til å hjelpe dyr i nød, eventuellt på tross av loverket. Det er f.eks. tillatt å knuse ruten på en bil hvor det sitter en innestengt hund i fare for å omkomme av varme. Rent juridisk vil ikke produksjonsdyr eller forsøksdyr falle under her, i og med at loven beskytter dyremishandlerne og aksepterer den lidelse dyrene utsettes for som nødvendig for produksjonen eller forskningen. Ser en derimot på dette helt moralskt, er det ganske tydelig at det er etisk riktig av en aktivist å redde et dyr fra smerte og død, mens det er uetisk av slakteren å drepe det.
Desverre diskrimineres dyr av loven, og det er lovlig å utnytte og drepe dyr, mens det er ulovlig å frigjøre dem fra det. Men for DFF-aktivister er det den moralske overbevisningen om at det er riktig å hjelpe dyr i nød som legitimerer lovbrudd.
Hvis en anser at dyr ikke kan sammenlignes med mennesker på denne måten, og dermed diskriminerer dem på grunnlag av artstilhørighet, bør en studere dyrerettighetsideologien og få svar på fordommene.
Hva gjør DFF-aktivister med de dyrene som de frigjør fra dyremishandlerne, og hvorfor gjøres det ikke flere frigjøringer?
Dyr som ikke har mulighet til å leve videre fritt i naturen, blir undersøkt av veterinær for sykdom og skade, og plasseres siden i gode, kjærlige hjem. Det er antallet tilgjengelige hjem til de frigjorte dyrene som avgjør f.eks. hvor mange dyr som kan fritas fra forsøkslaboratorier. Finns det ingen som vil ta seg av dyrene i etterkant av aksjonen, kan heller ikke frigjøringen gjennomføres.
Øker ikke den totale lidelsen for dyrene etter hver frigjøring?
Det er flere faktorer som spiller inn, og det er ikke så ankelt som at alle frigjorte dyr blir erstattet med nye. Det finns idag f.eks. et begrenset antall dyr som fødes opp til å bli forsøksdyr, og hvis da noen av de skulle fritas, ja da er det færre dyr å utføre eksperimenter på. Et eksempel fra Sverige er Djurrättsmilitsens frigjøring av 92 marsvin utenfor Uppsala. Etter aksjonen sa oppdretteren at han sansynligvis skulle legge ned på grunn av dette. Et annet eksempel er at en i England har oppnådd at den eneste oppdretteren av hunder til dyreforsøk har stengt. Ettersom det ikke finns noen som produserer førsøkshunder, blir det vanskelig å få utført dyreforsøkene.
Frigjøringene koster også selskapene penger. Dyr skaffes ikke gratis, og hvis det gjøres økonomisk sabotasje under aksjonen, taper firmaet enda mer penger. Selskaper har etter aksjoner uttalt at de nå tvinges til å bruke penger på overvåkningsutstyr i stedet for ytterligere dyreforsøk. Susan Paris, direktør i forskningsgruppen Americans For Medical Progress (AMP), har sagt bl.a. følgende angående ALFs innvirkning på dyreforsøkene:
quote:
"På grunn av terroristaksjoner som utføres av dyrerettighetsaktivister som Coronado, har flere viktige forskningsprosjekter blitt utsatt eller nedlagt. Mer og mer av de utilstrekkelige midlene som finns tilgjengelige for forskning, brukes på høy sikkerhet og høyere forsikringspremier. Lovende unge forskere avstår fra en framtid innen forskning. Toppforskere velger et annet område."
Innen pelsindustrien og matproduksjon er det f.eks. slik at pelsbonden får et antall unger hvert år som vokser til og pelses samtidig, og hønserier har et innsett med høner av samme alder, som fornyes etter slakt. Dette betyr altså at om noen blir frigjort, kan ikke bonden skaffe nye umiddelbart, men må vente til neste omgang, og taper dermed inntekter når dyrene blir frigjort.
Fungerer ikke samfunnet slik at ting produseres så lenge det finns etterspørsel? Kommer ikke kjøtt, pels osv. til å produseres så lenge folk etterspør varene?
Her kommer det naturligvis an på hvilket mål en velger. Det er forskjell om en angriper kjøttindustrien sammenlignet med pelsindustrien. Det handler om å velge målet strategisk, og det kan bety å gå på industrier som kan fjernes uten at alle mennesker må endre kjøpevanene sine først. Industrier der det ikke finns noe direkte behov for varen, men at etterspørselen kommer av andre grunner.
Et eksempel er jo en pelskåpe, som ikke gir store problemer eller krever omstillinger for å leve uten, og hvor forekomsten av varen kan være veldig avgjørende. Derfor kan en nå målet sitt gjennom å helt enkelt knuse pelsindustrien bit for bit. Jo færre pelsbutikker det finns, desto vanskeligere er det å få tak i pels, og desto færre folk vil kjøpe pels. Jo færre pelsfarmer som eksiterer, jo færre dyr vil bli drept.
En aktiv kamp skjedde mot pelsindistrien i Storbritania på 80-tallet, og denne kampen inkluderte sabotasjeaksjoner mot farmer, pelsbutikker og kleskjeder som markesdsførte pels. Resultatet av aksjonene ble at pelsindustrien ikke har noe fotfeste i Storbritania. Dette er også konstatert av den britiske pelsindustriens organisasjon British Fur Trade Assosiation:
quote:
"Om dyrerettighetsaktivistene hadde holdt seg til lovlige metoder skulle vi idag hatt pelsfarmer og butikker spredt utover hele Storbritania."
Dette er jo et åpenbart bevis på at direkte aksjon nytter. Resultatene i Storbritania taler for seg selv, og en kan også se samme tendens for pelsindustrien i Sverige. Et flertall pelsbutikker og pelsfarmer har måttet legge ned etter gjentatt sabotasje; bl.a. finns det idag ikke en eneste pelsbutikk igjen i Umeå. Hva som skjer videre i Sverige gjenstår å se, og om Norge vil komme inn i samme utvikling kan avhenge av om pelsbransjen vil oppleve et sterkere press fra direkte aksjoner enn de har følt hittil.
Når det gjelder kjøttindustrien er situasjonen naturligvis annerledes, ettersom etterspørselen etter kjøtt er så stor. Når en slår til mot den bransjen, handler det ofte mest om å starte en debatt hvor det er mulig å få folk oppmerksomme på hva de spiser. Men det er også viktig å gjøre det ulønnsomt og ubehagelig å drive med kjøttproduksjon.
Vil ikke alt skadeverk på bli dekket av forsikringen, og dermed ikke ha så stor virkning?
Den forsikringen som de fleste i dyrefientlige virksomheter har, dekker en viss del, men ikke hele den delen av skaden som en aksjon vil forårsake. Dessuten øker egenandelen for hver skade som skjer.
Følgende sitater viser at sabotasjeaksjoner har vært en vellykket metode for å knekke diverse pelshandlere i bl.a. Sverige:
quote:
"Sabotasjen tvang oss til å legge ned." -Eieren til tidligere Nordströms päls i Umeå.
"Veganernes vandalisme har helt klart øket. Hos oss beregner jeg at de har ødelagt for en million alt i alt. Forsikringsselskapene vil ikke ha oss som kunder."
"I år har militante dyrerettighetsaktivister slått i stykker vinduet mitt et titalls ganger. Hver gang koster det meg 10 000 kroner. Jeg orker snart ikke mer."
"Jo mer det skrives om aksjoner mot oss, desto mere skade gjør det."
-Pelsfarmer i USA
Det er profitt som driver dyremishandlerne. Hindres profitten, stoppes virksomheten. Profitt hindres også når kundene slutter å være uvi tende og likegyldige til dyrs lidelser. Direkte aksjoner har dobbel virkning og kan også påvirke folks bevissthet rundt dyrefientlige virksomheter og føre til at flere tar avstand fra dem.
Hvorfor ødelegges ting som ikke har direkte å gjøre med overgrepene mot dyrene, som f.eks. en bil eller vaskeutstyr?
Ved alle aksjoner må en ha klart for seg hva som er målet med handlingen. Hvis en vil at aksjonen skal ha en symbolsk verdi, er det naturligvis å foretrekke å gå på de redskapene som direkte skader dyrene eller foreta frigjøringer. Handler derimot formålet om å påføre størt mulig økonomisk tap, spiller det ingen rolle hva som blir ødelagt så lenge det er samme firma som betaler for skadene. Penger som skulle anvendes til å plage dyr, brukes istedet til å kjøpe forsikringer, installere alarm osv.
Hvor langt er DFF-aktivister villige til å gå? Vil dere bruke vold mot personer som er innvolvert i dyremishandling?
DFF sine rettningslinjer taler for seg selv:
"Å ta alle nødvendige hensyn for å ikke skade noe dyr eller menneske."
Fysisk vold får kun forekomme ved selvforsvar eller direkte nødvern. I de mer enn 20 årene ALF-aksjoner har funnet sted, har ingen liv blitt skadet. Med tanke på at det har vært enormt mange aksjoner, er ikke dette tilfeldig, det vitner om at aktivistene er svært nøye med å se til at ingen skades.
Dyremishandlerne har derimot ikke alltid vist samme respekt overfor andre menneskers liv; Flere aktivister har blitt både skadet og drept under diverse protester: I 1976 døde William Sweet fra League Against Cruel Sports etter å ha blitt skutt av en jeger etter en diskusjon. I 1991 ble Mike Hill overkjørt og drept av jegere under en jaktsabotasje i England. To år senere skjedde det samme med jaktsabotøren Tom Worby, også i England. I India 1994 ble en dyrerettighetsaktivist hogget ihjel av to slaktere, for å ha redusert salget deres av kjøtt. Den britiske Jim Phipps ble i 1995 overkjørt og drept under enn protest mot dyretransporter.
Desverre blir det mer oppstandelse og presseoppslag om en pelsfarmer, slakter eller dyreforsker som blir utsatt for vold eller trusler, i forhold til om en aktivist skulle bli skadet eller truet.
Gjør ikke all den negative oppmerksomheten rundt DFFs metoder, at dyrs rettigheter blir satt i et negativt lys, og at bevegelsen som helhet taper på det?
En kan bli veldig skuffet over m edias dekning av aksjoner, men dette er ikke en grunn til å slutte med direkte aksjon. All PR er oftest dårlig PR for dyremishandlerne, og en ser at fler og fler av dyremishandlerne heller unngår fokusering rundt angrep på virksomheten deres. Pelsbønder, slaktere osv. vinner ingenting på oppmerksomhet rundt aksjoner. Da får jo publikum alltid vite en del av innholdet av aksjonen, og får kanskje med seg sprayede slagord ("KJØTT ER MORD", "SLIPP FANGENE FRI", "PELS ER BLODIG", "DYRENES HOLOCAUST"), knuste ruter, dyr på rømmen, kanskje noe om bakgrunnen for aksjonen ingenting som setter næringen i noe bedre lys.
Dessuten er det viktig å ikke avgjøre aksjonen suksess utifra motakelsen i pressen. Handlingen har jo i seg selv den viktigste funksjonen, nemlig å redde liv, påføre økonomisk tap osv. Vi vet jo at folk flest ikke oppfatter sabotasje og frigjøringsaksjoner som positivt, inkludert journalister, men det kan ikke styre oss vekk fra å gjøre det som er riktig og nødvendig. De dyrene som slipper fri fra lidelsene og døden og de virksomheter som etter gjentatte tap må legge ned, det er de resultatene som gjør direkte aksjon vellykket.
Ser vi på utviklingen andre steder er det tydelig at mye direkte aksjon tvert imot har bidratt til å føre saken i riktig retning. I England, hvor det i visse perioder ble registrert opp til 75 ALF-aksjoner i uka, er nå 20% av befolkningen vegetarianere og 90% imot pels. Der har det til og med blitt sendt brevbomber til personer innvolvert i revejakten (ikke ALF-aksjon), som nå likevel er på vei til å bli forbudt. I Umeå i Sverige, et av stedene med mest direkte aksjon, er det ved visse skoler nesten 50% vegetarianere.
Hvorfor gjennomførers ikke DFF-aksjonene i åpenhet, slik at personene blir igjen på åstedet og tar straffen for lovbruddet?
Grunnen til at vi jobber anonymt og unngår å bli rettslig forfulgt, handler om at en vil være mest mulig effektiv. Det er lite en får gjort mens man sitter i fengsel, så derfor vil vi heller stikke fra politiet og arbeide videre med nye aksjoner.
Å ikke ta imot straff er samtidig en måte å vise at det ikke er våre handlinger som er feil, det er dyremishandlingen som burde vært straffbar.
Sivil ulydighet har fordeler med at personene innvolvert kan fortelle åpent hvorfor de har handlet på trers av loven, og dermed lettere få forståelse for aksjonene. DFF kan få til dette gjennom DFFs støttegruppe, med en pressekontakt som ikke selv har utført aksjonen, men som kan svare på spørsmål og forsvare handlingene. Det er imidlertid viktig å tenke på at aksjonens verdi i seg selv kan være det viktigste. At dyr får friheten sin, eller at pelsbutikker må legge ned pga. tap er vårt primærmål.
Men er dere ikke redde for høye erstatningskrav og/eller fengsel?
Sikkerhet på aksjoner er veldig viktig, for vi vil jo ikke bli tatt og bli straffet. Men ønsket om å fjerne lidelsene til dyrene er mye større enn frykten for å bli utsatt for rettslige konsekvenser. Uansett hvor høye straffer og bøter de pålegger oss, så er det ingenting i forhold til det dyrene må holde ut med, innesperret i trange bur eller båser et helt liv for så å bli drept.
Straff skal fungere slik at befolkningen følger loven; samarbeider, for å slippe sanksjoner. Uten samarbeid mister straffen sin makt. Alle mennesker velger selv om de vil godta samfunnets regler, som innebærer overgrep mot dyr, eller om de vil gjøre motstand med risiko for straff. Maktutøvelse og overgrep er avhengig av samarbeid fra befolkningen.
Hvis en aktivist blir tatt, dømt og fengslet, stjeler det tid og hindrer en fra å gjøre aksjoner i soningstiden, men det gjør en ikke mindre berett til å fortsette å gjøre motstand etterpå. Når en aksjon planlegges, er en også forberedt på straff. Aksjonen er ikke mislykket selv om en blir dømt, for handlingene gjøres ikke til egen vinnings skyld, ulikt mye annen kriminalitet.
"Those who make peaceful revolution impossible, will make violent revolution inevitable." - John F. Kennedy[/quote]
Hva bør jeg tenke på om jeg vil begynne å jobbe på denne måten?
Det beste stedet å starte er å lese DFFs egen aksjonsguide. Her kan du lese om det meste du trenger å vite om hvrdan du planlegger og gjennomfører aksjoner pluss mye mer. Hele guiden kan du laste ned gratis her:
"DFFs Aksjonsguide - Forandring krever handling"
Tenk på at om kampen skal kunne føres effektivt så trengs ikke bare flere aktivister som er villige til å ofre noe for kampen, men fremfor alt flere aktivister som tar ansvar og initiativ til å planlegge og gjennomføre vellykkede aksjoner på egenhånd.
Om du mener pels er mord så burde agere deretter!
|
